Sider

torsdag 30. september 2010

Never grow up

Da jeg var tenåring var jeg sikker på at da jeg ble 20 ville jeg med ett bli fryktelig voksen. For da var jeg jo ikke tenåring lenger. For meg hørtes den overgangen veldig fornuftig ut. Og jeg tenkte kanskje dette fordi når man ble voksen ville man ikke le til man gråt lenger, kle seg ut som sirkusartister og gå ut på gaten med lilla leppestift. Man kom ikke til å springe barfot hjem fra byen, høre på julemusikk i september og ikke være overbegeistret over små ting som te med mangosmak, popcorn og sanger som inkluderte flere menn med lyse stemmer i hvite dresser. Jeg tenkte at da jeg ikke var tenåring lenger ville jeg ikke danse til jeg fikk gangsperr, ikke være redd for mørket å be kjæresten sjekke under sengen enda en gang, og iallfall ikke bruke pysjamaser med små bamser. 

Så ble jeg 20 da. Og 21. og 22. Og nå teller jeg 24 somrer. Og jeg er ikke mer voksen. Jeg er mer erfaren, jeg har opplevd mer på godt og vondt, jeg har lært, reflektert og vet bedre nå enn noen gang at jeg skal sette pris på livet, latteren og kjærligheten. Men voksen? Langt ifra.

16 år

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

fintsagt.