Sider

onsdag 1. september 2010

When autumn leaves start to fall

Igår farget jeg håret mitt brunt. De gyldne lokkene og det solblekede håret forsvant etterhvert som fargen stod i og begynte å virke. Jeg følte meg litt trist. For på en måte vasket jeg vekk de gode minnene fra Vårens Vakreste Eventyr, solen som jeg lot uhemmet skyte mot meg mange timer til dagen, hvilepulsen som dunket mot varmegradene, det turkise vannet som svømte rundt meg i steikende vær. Men jeg kan ikke la håret vokse og gro i med gyldne tupper i all evigheter for å klamre fast til Mexicos varme. Jeg trøste meg med minnene, bildene og samtaler med jentene. Og når jeg tenker etter er det mer enn nok. Savnet er jo like stort. Og håret mitt er enig. Det var på tide. Det er jo høst nå.

Jeg syklet til skolen idag når klokken var 7.30 for å rekke forelesning. Jeg lot den kalde morgenbrisen trekke rundt ansiktet mitt og jeg holdt den ene hånden fast om sjalet så det ikke skulle forlate halsen. Uten å vite hvilken dato det var ante det meg at høsten snek seg rundt meg. Høsten har en spesiell lukt. Den lukter godt. Den lukter frisk og rent. Dessuten er det noe trygt med denne årstiden. Man tar ikke varme for gitt, man setter pris på armkroken som ligger tett, koppen med te som gir fra seg varme til hendene og kroppen. Teppene som legger seg rundt en som myke skyer.

Da jeg så i kalenderen min at det var første september trakk jeg pusten dypt. Kjente lungene fylles med luft. Puster sent ut igjen. Det var følelsen av en ny start, ny måned, ny årstid. Og det ble semesterets første forelesning, første lesesalsøkt, første treningsøkt på lenge og jeg føler jeg er den heldige vinneren av en slags ny start. 1.september. Ny start. Ny høst.

Jeg pakket frem varme gensere fra esken med vinterklær. Det er lenge til jeg trenger de. Det er fortsatt 17-18 grader ute. Men det var noe fint med å gjøre seg klar og være forberedt. Lurer på om man blir mer glad i folk om høsten fordi man vil ha nærhet og de mennesklige relasjonene tett innpå seg. Tryggheten og kjærligheten. Kanskje vi ikke tar tingene så for gitt om høsten. Vi setter pris på varmen vi får, oppholdsdagene som kommer, koselige stunder med gode samtaler og blafrende stearinlys.

Ettermiddagsolen steikte idag og de delte ut gratis iskrem på joggeruten min. Jeg solte meg i ettermiddagens siste varme i bikini. Det ble litt kaldt og jeg tror solen sa ifra at nå er det september.

"Since you went away the days grow long
And soon I´ll hear old winter´s song
But I miss you most of all, my darling
When autumn leaves start to fall"

Eva Cassidy - Autumn leaves





1 kommentar:

fintsagt.