Sider

lørdag 23. oktober 2010

Kjærlighetssorgen

En venninne av meg har kjærlighetssorg. Hjertet hennes er knust. Hun sier hun ikke har tårer igjen. Hun er lei seg. Og når hun ler merker man at hun ler ikke som før. Og det er lenge siden jeg har hatt kjærlighetssorg. Men når noen rundt deg får hjertet sitt knust blir man minnet på hvordan det føles. Og jeg begynte å tenke på hvor rart det er at noe så godt, trygt og fint kan gjøre så vondt. Alt av samme person. At noen man gir seg selv til, blir den som sårer deg mest. At noen som har brydd seg om deg, tatt hånd om deg og ledd med deg blir den som stenger deg ute. 

Jeg snakket med min bestevenninne om å få hjertet knust. Om hvordan da vi gråt over gutter da vi var 16 og gledet oss til å bli voksne ville det ikke gjøre så vondt. For når vi var 16. Og 17 og 18 og 19 gjorde kjærlighetssorg og kjærlighet generelt så vondt at man visste ikke opp ned på verden lenger. Man trodde at gråten ville til slutt kvele deg, og at hjertet aldri aldri mer ville slå normalt igjen. Vi er kanskje blitt mer erfarne, sikre og flinkere til å lese tegn, men kjærlighetssorg? Den gjør fortsatt vondt. Og kanskje når man ikke er tenåring lenger legger man enda mer i kjærligheten. Man leter etter den som skal være der for alltid, ikke bare i nuet. Og man legger alt man har av svakheter, styrker negative og positive sider. Alt legger vi i hendene på en annen. 

Jeg leste gamle mail. Gamle mail fra venninner som forteller om kjærlighet, noen om sorg, noen om sinne og noen om glede. Så leste jeg mail fra ekskjærester. Og ble minnet på hvordan det er å få hjertet knust, om å miste pusten og sette gråten i halsen. Hvordan følelsene renner over og man mister evnen til å kontrollere. Og jeg følte meg svært heldig som ikke har hatt kjærlighetssorg på mange år, og heldig for at jeg har kjærligheten enda, for at han er så god som han er. Og jeg innså hvor vondt kjærlighetssorgen egentlig er. Og da bestemmer man seg for å gjøre alt man kan. Alt. For at personen med knust hjerte skal ha det bra. Uansett alder. Uansett hvem. For man husker hvordan det var. Og hvordan det føltes. Hjertet kan fortsatt gjøre veldig vondt. Uansett livserfaring. Uansett styrke. Og det er greit. For du kommer også til å finne kjærligheten. Som skal være med deg og gjøre deg godt. Sånn som du fortjener.



2 kommentarer:

  1. Ja, glemmer hvors sykt vondt det er å ha kjærlighetssorg.. Ingen fortjener det egentlig...

    SvarSlett

fintsagt.