Sider

torsdag 28. oktober 2010

"Lord I just don't care"

Jeg kan fortsatt kjenne hjertet slå hardt i kroppen min. Adrenalinet har lagt seg men blodet pumpter fortsatt i kroppen min. Jeg våknet halv seks i dagmorges. Stirret i taket og hørte hjertet dunke mot dynen. Tall og tegninger og ord florerte i hodet mitt.

Det er noe med eksamen og hvordan det får en til å føle seg. Det føles som om man springer på en stor eng og prøver å fange sommerfuglene som flyr rundt oppe i topplokket. De svirrer og skifter retning raskere enn vi klarer å snu oss. Vi svirrer rundt og til slutt så stopper jeg opp og må trekke pusten. Jeg aner ikke hvor mannge sommerfugler som flyr rundt. 100? 500? Kanskje så mange som tusen. Sommerfuglene, informasjonen jeg lagrer, flagrer rundt og det er nesten som at de leker med meg. De kommer nært så forsvinner de langt der borte.

Så kommer man på eksamen. Og hjertet dunker fortsatt. Kjempe hardt. Så snakker man og man snakker så mye at man ikke vet vet lenger hva man snakker om. Pulsen slår. Man forlater rommet. Går inn igjen. Får karakter. Adrenalinet pumper på ny.

Kommer hjem. Ligger på gulvet. Hjertet dunker. Man føler seg udødelig. Vil gjøre alt på en gang men fortsetter å lytte til pulsen. Å vite at man har gjort det bra er den beste følelsen i hele verden. Å kunne ligge der, på gulvet, å lytte til egen puls som fortsatt slår, og kjenne en ro senke, lytte til egen pust og vite at man kan ligge der med god samvittighet? Akkurat nå? Det beste i hele verden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

fintsagt.