Sider

onsdag 3. november 2010

You were only waiting for this moment to be free

Jeg tror at på et eller annet tidspunkt har alle et ønske om å bli funnet. Og om man ikke ønsker det selv, så tror jeg alle mennesker trenger det mest av alt, på et tidspunkt i livet sitt, å bare bli funnet. Forstått. Reddet. Mest reddet fra seg selv. Mest fra sirkelen man selv har begitt seg ut på. Ufrivillig. Tankene som man spinner rundt i, følelsene man lager og lagrer, og som man lar ta overhånd fordi man er for svak til å gjøre noe med det. Reddet fra vår egen likegyldighet.

Man vil bli reddet, funnet, sett. Og som regel skjer det noe. Fordi alle fortjener på et tidspunkt bli reddet. Fordi alle trenger det. Men vi vet ikke når det skjer, vi er ikke klar over når det skjer. Vi vet først i ettertid at det var det "noe" som reddet en. Det kan være et stykk fint menneske, en ting, noe man ser, noe man hører, noe man gjør, noe som blir fortalt. Og der, når man har blitt funnet, så ser man tilbake og skjønner hvordan det skjedde.

Og når det har skjedd og man kan se tilbake forstår man at det var egentlig det eneste i hele verden man ville. Det eneste man ønsket om. uten å helt være klar over det. Bare å bli funnet på akkurat det tidspunktet. Akkurat da, var det det eneste ønske, man bare var ikke klar over det selv.

Jeg husker jeg satt med tærne nedi sanden. I Sør Afrika i januar. Brisen minnet ingenting om januar, og jeg følte meg så langt borte fra hjemme som kan kunne komme. Egentlig håpet jeg på at bare det skulle fikse alt. Bare avstanden i seg selv. Jeg følte meg som et sterkt religiøst menneske som bare satt å ventet på at havet skulle dele seg eller himmelen falle sammen. Bare et eller annet. Sånt et tegn. Sånn som man bare vil skal komme, fikse alt, så forsvinne. Og så er alt bra igjen. 

Mellom hendene hadde jeg en hvit bok. Og jeg brukte lang tid før jeg begynte på den. Jeg prøvde meg på første linjene. Lukket den. Lukket den flere ganger. Noen ganger føler jeg at bøkene krever noe av meg; jeg må ha overskudd og kapasitet og bare plass inni hodet for å kunne ta innover meg det jeg leser. Og derfor ventet jeg. 

Men så, etterhvert, så leste jeg. Og jeg slukte hver ord og jeg glemte å ha bokmerke og endte opp med å lese samme kapittel flere ganger men det gjorde ingenting. Og jeg gråt litt. Fordi damen ville også bli funnet. Hun ville også at havet bare skulle åpne seg og der skulle det stige opp en eller annen gud som bare kunne fortelle henne hva hun skulle gjøre. Oss, hva vi skulle gjøre. Men så skjedde ikke det. Ikke for meg og ikke for henne. Og jeg følte at gjennom boken så var vi sammen hun og jeg. Sammen om å finne ut av dette. Og hun gjorde det, hun fant ut av det. Til slutt. Hun fant ut at det var ikke noe å finne ut av annet enn å finne seg selv. Og det kan være jobb nok i seg selv. Og hun fant ut at man bare har ett liv, og at man bare kan leve en gang, og at man bare får en sjangse til å gjøre det beste ut av livet. Og jeg forstod at jeg bare har ett liv, og at jeg bare lever en gang, og at jeg bare får en sjangse til å gjøre det beste ut av livet. Og jeg forstod at oppi hele rotet så hadde jeg glemt det aller viktigste. Å bare leve. Og å le. Jeg hadde glemt_å_bare_le. 

Og da jeg lukket boken for siste gang gikk det en liten stund. Men etterhvert så forstod jeg at det var den lille firkantede gjenstanden på et-par-hundre sider som var min. Min sånn redning. Jeg ble funnet og minnet på om å puste, om å sette pris på balanse. Minnet på om å bruke tiden min. Minnet på å spise_elske_leve.






1 kommentar:

  1. Eg har lest boka, og såg filmen på kino førre veke. Til tross for at den har fått dårlig kritikk syns eg den var veldig fin! Det er sjølvsagt ein del som er forandra frå boka, men sånn må det vel ofte bli.. Anbefalast! :)

    SvarSlett

fintsagt.