Sider

lørdag 18. juni 2011

Da jeg møtte Ari Behn

- Unnskyld?
Jeg stopper ham ved trappeoppgangen. Beskjeden, pinlig berørt, men bestemt.
- Unnskyld, jeg, jeg har noe jeg gjerne vil fortelle deg. Det er en historie jeg gjerne vil fortelle deg, om jeg kan?
Den ene hånden min strekker seg frem for å hilse. Han tar den utstrakte hånden mellom begge sine hender, holder knuten av håndflater opp mellom oss og ser meg i øynene.
- Vi har møttes før? Jeg husker deg. Jeg husker deg. Vi har møttes før.
Jeg nikker.
- Ja? Ja, ja det stemmer. Det er lenge siden. Nesten ti år siden. Du hadde skrevet "Trist som faen." Og jeg spurte om du kunne signere boken jeg hadde kjøpt til min daværende kjæreste.
- I Sandnes? Stemmer stemmer stemmer.
- Så skrev du på en lapp "K. Du har en nydelig kjæreste. Hilsen Ari Behn." Og jeg ville bare fortelle deg, at i bruddet, så var det egentlig det eneste jeg ville ha tilbake. Det betydde mye for meg da. Det du skrev. Og nå har jeg den lappen. Den betydde mye, ja det sa jeg.
Han nikker og er stille.
- Det er så flott. Det er så nydelig. Jeg elsker slike historier. Du er nydelig. Takk. Takk. Jeg elsker slike historier. Fantastisk. Hva..hvem..hva gjør du på?
- Jeg studerer ved Handelshøyskolen i København. Men nå flytter jeg. Ja til New York.
Jeg smiler beskjedent, som jeg svært sjeldent gjør.
- Det store eplet. Jeg skal prøve å finne meg selv. He he, neida det kommer ikke til å skje.
Han stopper meg, tar tak i skuldrene mine og er stille mens han ser meg inn i øynene.
- Ikke si det. Du. Jeg ser deg. Jeg vet det kommer til å skje for deg. Jeg ser deg, jeg ser det. Ok? Jeg ser deg.

Jeg hilser på menneskene rundt, vi prater, men alt det forsvinner liksom litt. Det betydde mye for meg. Det da og det nå. Og jeg driter i om folk synes det er trist hvor følsom og svevende Ari Behn er. Jeg gir faen.

1 kommentar:

fintsagt.