Sider

tirsdag 14. juni 2011

Don't you just love goodbyes?

Jeg vet ikke om det er fordi månen sluker himmelen utenfor terrassen vår i øverste etasje kveld etter kveld. Eller om det er fordi bussen som kjører forbi meg hver dag kjører langs Rolighedsvej og bare navnet på gaten gir sjelen min fred. Dessuten lager bussen vindkast mens jeg stirrer på trafikken som om den minner meg på om at jeg må bevege meg videre. Kanskje det er den lille kiosken som tillater meg å lese magasiner lenger enn lovlig uten å kjøpe noen. Eller grønnsakshandleren som aldri vet prisen på frukten han selger. Den lille cafeen på hjørnet som får meg til å tenke på alle gangene jeg har gått dit for å ha tid alene. For å ha tid til meg selv og ha møte med meg selv. Kanskje det er den skeive kurven på sykkelen min som rommer alt jeg trenger. Det faktum at vi har kakebuffet i kantinen på skolen. Eller Frederiksberg Have som jeg kan bli fortapt i helt på egenhånd. Jeg som aldri finner veien helt selv, alltid må gå to ganger på samme sted fordi jeg tror jeg finner den riktige veien andre gangen. Og noen ganger er det fint fordi jeg har all tid i hele verden og andre ganger så spaserer jeg så raskt fordi jeg må ut. Vinen på kiosken som står mellom melk og godteri. Eller menneskene her. Aller mest menneskene. Og gaten vår. Jeg vet ikke hva som hjertet mitt dunker mest for. Men jeg er fortapt. Jeg er fortapt i København og alt den består av, og jeg har ikke forlatt byen enda, og jeg vet jeg skal videre til noe bra, og jeg vet jeg skal tilbake, men jeg blir likevel litt trist av å tenke på det. Når jeg først har falt, er jeg ikke så flink til å gi slipp.

3 kommentarer:

  1. du skal videre til noe fantastisk, og så kommer du tilbake til noe fantastisk etterpå. vinn-vinn.

    SvarSlett
  2. For å en fin måte å se det på. Takk.

    SvarSlett
  3. Jeg vil savne deg - la oss bli her!;)

    SvarSlett

fintsagt.