Sider

onsdag 15. juni 2011

När jag tänker efter verkar detta förutbestämt




Etter frokost idag skrev jeg i dagboken min for første gang siden 31.05.2010. Jeg har tre dagbøker. To utskrevet og den tredje er snart full. Jeg trenger en ny. Det kan passe bra med at jeg flytter til New York om noen uker, slik at jeg begynner med blanke ark i det store eplet.

Det føltes deilig å skrive igjen, om alt og ingenting og etterpå ble jeg sittene å bla bakover. Tilbake til Australia, og Sør Afrika, og London, og Brazil, og New York og alle andre steder den har blitt med meg. Jeg kan kjenne duften av cupcakes idet jeg leser beskrivelsen av bakeriet på Manhatten. Jeg kjenner det lunkne vannet spre seg over bena når jeg beskriver hvordan det var å sitte i strandkanten i Mexico. Og jeg leser om tiden før helten, om kjærlighetssorg og nysgjerrighet og lykke og tårer, og tiden med helten og alt vi har gjort sammen, ting han har sagt og skrevet på små lapper som jeg fortsatt har. Små glimt jeg har gjemt som har slippet fra hukommelsen som kommer tilbake sterkere enn før.

Jeg hopper over sidene med Ingvild. Husker henne heller som slik hun var, ikke alle sidene jeg skriver om hvordan jeg følte hun forsvant mellom fingrene mine og hvordan jeg iherdig prøvde å fange noe jeg ikke fikk tak i. Istedenfor leser jeg om hvordan vi feiret bursdager, og sprang over Torgallmenningen, spiste lunsj og drakk te på rommet hennes der alle utklippene hang på veggen. Boken varmer meg. Jeg skal aldri slutte å skrive dagbok, jeg skal ta vare på selv de kjedeligste minner der jeg beskriver på to sider om hvordan gresset kiler mellom tærne mine. Selv det vil jeg huske. Alle historiene, og de fine øyeblikkene. Og. Jeg kan garantere. Det står om deg også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

fintsagt.