Sider

tirsdag 7. juni 2011

Yes, of course. We'll talk later.

Jeg sykler på Københavns kanskje smaleste fortau. Det er 20 centimeter som skiller fortauskanten og asfalten. Eller kanskje mer. 25? 30? Den er høy. Høyere enn de fleste. Og jeg må ned. Helst nå. Jeg har fart og mangler 40 meter før jeg møter første menneske. Det er som å banne i kirken å sykle på fortauet her i byen. Jeg må ned. Jeg vurderer fakta. Det er ingen myk overgang fra fortau til veien. Personen foran meg ser ikke ut til å vike. Heller ikke jeg. Så. Jeg kan bråbremse. Stige ned. Sette meg opp igjen, begynne å sykle igjen. Hvis jeg stopper, da feiger jeg ut, jeg gir meg, tør ikke. Men, om jeg kjører utfor så kommer jeg ned. Det er sikkert. Men sannsynligheten er for at fallet vil ha konsekvenser. Vesken min vil falle ut av sykkelkurven. Dekket vil bli ødelagt og med min balanse kan jeg i verste tilfelle falle og slå et kne. Jeg og sykkelen vil få vondt. Uansett. Risikoen er stor. Er den verdt å ta? For alt jeg vet er det jo mulig at ingenting som helst skjer. At det eneste som skjer er at jeg føler jeg gjorde akkurat det jeg ville. Og det var å bli på sykkelen. Eller kanskje alt skjer og jeg må ta fallet og konsekvensene av det. Til og med om jeg skulle miste balansen i fallet og slå et kne. Men jeg tenker, at alt kan vel fikses? Om man skulle falle eller ikke falle. På en eller annen måte så ordner vel alt seg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

fintsagt.