Et sted mellom murhuset i Australia og leiligheten på Frederiksberg i København, kanskje mens jeg var i Brazil eller Cape Town, så slo det meg alle disse priviligerte inntrykkene jeg hadde oppsøkt eller blitt servert den seneste tiden. Hvor beriket mitt liv var blitt de siste årene basert på tilfeldigheter og bestemmelser. Menneskene jeg hadde møtt som jeg ville gjemme på, øyeblikkene jeg ville fange og situasjonene jeg ville ta vare på. Dagboken min ble proppet av de minste ting men jeg ville så gjerne fortelle, om disse tingene jeg fikk se og oppleve. Inspirere, forklare, vise de små hverdagslige øyeblikkene, og de store begivenhetene. De små stikkene av akutt kreativitet og inspirasjon. Alle byene jeg har vært i, bodd i, levd i. Jeg ville, og vil fortsatt vise de frem for alt de er verdt. De små gatene, cafeene på hjørnet, menneskene jeg møter og historiene de forteller. Hvor vakkert New York var. Hvor mye jeg elsket København, og fortsatt gjør. Hvor fint vi har det i London, og hvordan jeg fortsetter å finne ut nye ting om byen hver dag. Og det var den dagen jeg landet på norsk jord i 2010, etter å ha reist og opplevd og konsumert og funnet det jeg lette etter, møtte meg en stor plakat på flyplassen. Det var så kaldt, men vi var så lykkelige og kunne ikke slutte å smile. Jeg hadde så absolutt fått tilbake hva jeg savnet, og hva jeg hadde reist for å finne. Jeg følte meg lykkeligere enn noen gang. Og på plakaten foran oss stod det, med store bokstaver: lovely day, isn’t it?
Og så ble det hele til.
